|
For
Pierre Bourdieu (1930-2002) var ikke vitenskapelig arbeid et spørsmål
om ren rasjonalisme, men om sterke følelser.
For
Pierre Bourdieu (1930-2002) var ikke vitenskapelig arbeid et spørsmål
om ren rasjonalisme, men om sterke følelser. «Vitenskapelig
arbeid utføres ikke med velvilje eller en positiv innstilling,
det utføres med lidenskap. For å arbeide må man
være rasende. Og for å styre sitt raseri må man
arbeide.»
Det
var nettopp hva han gjorde i lange dager og gjennom mange år,
frem til sin død den 23. januar i år. Han etterlater
et monumentalt verk (til sammen 343 publikasjoner, hvorav 31 bøker,
oversettelser kommer i tillegg), og var innenfor samfunnsvitenskap
den mest siterte nålevende forfatter. Nå er det langt
fra alle de som siterer ham som gjør det for å uttrykke
enighet, da han alltid har vært omstridt. Men om siteringsfrekvensen
ikke er et sikkert tegn på anerkjennelse, er den i alle fall
et tegn på hans betydning. I samfunnsvitenskaper som sosiologi,
antropologi og pedagogikk kan man ikke komme utenom Bourdieu.
I
det siste tiår av sitt liv tok Bourdieus raseri særlig
form av et politisk engasjement, rettet mot neoliberalismen og grunnet
i studier av dens sosiale konsekvenser. Startskuddet kom med boken
La Misère du monde i 1993 (engelsk The Weight of
the World), en intervjubasert gjennomgang av samfunnsskapte former
for menneskelig lidelse i det moderne Frankrike. Målet var å
vise at enkeltindividers smerte knyttet til arbeidsløshet,
fattigdom, oppløste fellesskap i nabolag eller på arbeidssteder,
avbrutt skolegang, skilsmisser, brustne illusjoner, tap av mål
og mening i tilværelsen m.m. har sosiale årsaker, og han
knyttet det spesielt til nedbygningen av velferdsstaten på 80-tallet
– i Mitterrands regjeringstid. Denne politiske kritikken gjorde ham
til et kjent navn i den franske offentligheten, og etter hvert også
i utlandet, antakelig også for Morgenbladets lesere. Hans sosiologiske
teorier er derimot ikke så godt kjent.
Bourdieu
sier selv at hans verk har hatt som utgangspunkt en forundring over:
«at vår verdensorden […] i det store og hele blir respektert
slik den er, og uten at det forekommer flere overtredelser eller undergravninger
[…]. Enda mer overraskende er det at den etablerte orden, med sine
dominansrelasjoner, sine rettigheter og overgrep, sine privilegier
og urettferdigheder, til syvende og sist består, og det med
en slik letthet, […] og at de mest ulidelige eksistensbetingelser
så ofte kan fremstå som akseptable eller til og med naturlige.»
(fra Den maskuline dominans. Pax, Oslo 2000).
Overordnet
kan man si at det gjennomgående temaet i Bourdieus verk nettopp
er dominans eller over- og underordning. Dette studeres i en rekke
forskjellige kontekster, som husholdsøkonomien i algeriske
bondefamilier, giftermålspraksis i hans barndoms sydfranske
landsby, eliteskolene i Paris, kulturelle forbruk i forskjellige sosiale
miljøer, kjønnsrelasjoner m.m. Det er analyser av hvordan
klasseskiller opprettholdes og reproduseres i et moderne samfunn,
på tross av en ideologi om likhet, han er mest kjent for, og
spesielt for utdannelsesinstitusjonenes og det kulturelle forbruks
betydning i denne sammenheng.
Skolen
analyseres som en institusjon som reproduserer ulikhet gjennom at
skolearbeidets form, de kravene skolen stiller og dens prinsipper
for verdsettelse begunstiger de elevene som har med seg hjemmefra
en væremåte (habitus) som passer til skolen, sammen
med et sett prinsipper for verdsettelse som er i overensstemmelse
med skolens – kort sagt elever som kommer fra hjem med kulturell
kapital. Eksamener og opptaksprøver er mekanismer for sortering
som anvender de i kulturell forstand privilegertes kriterier for bedømmelse,
og dermed medvirker de til å reprodusere den etablerte orden.
Å lykkes i skolen fremstår som en individuell prestasjon,
men Bourdieu viser hvordan sosial bakgrunn er medvirkende til suksess
eller fiasko.
Bourdieus
mest kjente bok er La Distinction fra 1979 (finnes i en forkortet
versjon på norsk). Dens hovedemne er hvordan smak er forskjellig
innenfor forskjellige grupperinger i samfunnet, noe som kommer til
uttrykk i form av forskjellige preferanser med hensyn til billedkunst,
musikk, mat, møblement osv. Den enkeltes valg på disse
områdene oppleves som frie valg, men Bourdieu viser hvilken
systematikk det likevel er i disse valgene. Vi avlegger besøk
i overlessede, borgerlige hjem, hvor det dyreste alltid regnes som
det beste, og deretter i de intellektuelles mer asketiske hjem, hvor
man har mer kulturell enn økonomisk kapital, og derfor lider
under å ha en bedre smak enn man har økonomi til. Etter
besøk hos de engstelige småborgerne, som gjerne vil være
fine, men ikke vet helt hvordan de skal få det til, ender reisen
hos «de folkelige klassene”. Her er smaken styrt av nødvendigheten,
og preferansene er rettet mot å få mest mulig for pengene
– om det så er i form av tung og mettende mat eller av prangende
prydgjenstander.
Noe
av det smertefulle i denne sammenheng er at på tross av disse
forskjellene i preferanser, er alle enige om at de sosialt dominerendes
smak også er den beste smak. Selv bryr man seg kanskje mer om
Michael Jackson enn om Stravinsky, mer om bilder av solnedganger enn
om abstrakt kunst, mer om lapskaus enn om sushi osv., men man vet
godt at det sistnevnte er det «fineste». Sosial dominans
handler i sitt innerste om et herredømme over persepsjonskategoriene,
over hvordan man oppfatter, inndeler og vurderer verden. Denne oppfatningen
er gjennomgående i de dominerendes favør. Det betyr at
de dominerte tenderer mot å nedvurdere seg selv og det de selv
står for. Dette er en tilstand av det som Bourdieu betegner
som symbolsk vold.
I
en rekke konkrete analyser viser Bourdieu hvordan den symbolske volden
setter seg i kroppen, og får kroppen til å forråde
oss hver gang vi er i et sosialt underlegenhetsforhold: Vi gripes
av sjenanse, vi rødmer og stammer. Bourdieu betegner kroppen
som en huskelapp for sosiale erfaringer. Individets historie ligger
lagret i kroppen i form av følelser og reaksjonsmønstre,
som i høy grad styrer våre handlinger. I den forbindelse
retter han sitt skyts mot mange sosiologiske retninger han mener legger
for stor vekt på bevisstheten som utgangspunkt for handling.
Noe
av det usedvanlige ved Bourdieu som teoretiker var hans engasjement
i empiriske studier. Han var en skarp motstander av «teoretisk
teori», og en varm fortaler for at sosiologiens gjenstandsfelt
skulle være den sosiale verden i sin konkrete fremtredelsesform.
Han brøt med alle genrekonvensjoner, og kunne hoppe direkte
fra en polemikk mot for lengst avdøde tyske filosofer til en
tabell over sammenhengen mellom sosial bakgrunn og musikkpreferanser.
Han var en helt usædvanlig lærd mann, og behersket den
opphøyde akademiske diskurs bedre enn noen. Men samtidig bød
denne selvhøytidelige verden ham sterkt imot, og det kan merkes
i tekstene hans i form av stadige brudd, stadige skift fra opphøyet
filosofi til vulgære tabeller, intervjuutdrag eller anekdoter
fra dagliglivet. Det var også denne nærheten til verden
som ga verket hans et kraftig, kritisk potensial.
For
en generasjon av samfunnsforskere flasket opp på marxisme ga
Bourdieu ny energi på et tidspunkt da marxismens begrensninger
ble åpenbare. Bourdieus analyser lider ikke under marxismens
økonomisk reduksjonisme. Han tilbyr også en bedre forståelse
enn hva marxistiske analyser har levert av hvorfor de underordnede
ikke gjør opprør mot dominansen. Bourdieu var influert
av Marx, men vel så sterkt influert av sosiologiens øvrige
forfedre, som Weber og Durkheim, og han satte elementer herfra sammen
med fenomenologi, særlig inspirert av Merleau-Ponty.
Fenomenologien
ledet ham til å legge stor vekt på refleksivitet, ettersom
forskere alltid selv er en del av den sosiale verden de studerer,
og alltid ser den fra deres egen posisjon i denne verden. Kategoriene
vi anvender til å forstå den sosiale verden er heller
ikke objektive, men bærer alltid med seg et standpunkt til denne
verdens inndelinger. Når vi betegner noen som høyt oppe
og andre som lavt nede, har vi allerede naturalisert og selvfølgeliggjort
dominansen – den ligger i språket vi bruker til å beskrive
verden.
En
av Bourdieus yndlingsaversjoner var rational choice theory
og alle former for utilitarisme, hvor man ser mennesket som motivert
av egennytte eller ute etter å maksimere sine preferanser. For
Bourdieu var mennesket grunnleggende sett et sosialt vesen, og først
og fremst drevet av jakten på anerkjennelse fra andre mennesker
(symbolsk kapital). De viktigste man søker anerkjennelse fra
er de som står en selv nært – de nærstående
i en personlig, men også i en sosial forstand.
Selv
høstet han stor anerkjennelse, uttrykt ved hans stilling ved
Collège de France, ved alle de priser og æresdoktorater
han har fått, alle de bøkene han har solgt, alle de utallige
henvisningene til ham i vitenskapelige arbeider osv. Etter hans død
uttrykker både Chirac og Jospin sin anerkjennelse av ham, men
det er vel, som man sier på fransk, bare «med det ytterste
av leppene”.
Blant
kollegaene var han sterkt omstridt, og det kommer også frem
i kommentarer nå etter hans død. Særlig merker
jeg meg at flere ønsker å ære «sosiologen”
eller «forskeren”, men markere avstand til «politikeren»
eller «aktivisten”. Dette skillet, som i bunn og grunn forsøkes
trukket mellom tenkning og praksis, var et av de skillene han gjennom
hele sitt livsverk forsøkte å nedbryte.
|
|